Dette året var min etterlengtede debut. Alle drømmene kom plutselig til liv, og jeg måtte utføre en “femårsplan på ett år”: bygging, renovering, kjøkkenhage. Å ja! Og katter også! Utenfor alle planene dukket de opp i mitt liv:
Alt i alt er jeg fornøyd med den første avlingen og den første erfaringen. Jeg tok i bruk et maksimum av utradisjonelle løsninger, hvorav de fleste jeg aldri kommer til å bruke igjen, noe jeg vil fortelle om nedenfor. Dessverre tok jeg ikke bilder underveis (har ikke skikkelig kamera), men jeg skal skjerpe meg neste sesong.
Spunbond-kopper, kokos og japansk oppbinding
Noen av årets største fiaskoer fortjener sine egne underoverskrifter. Jeg vil beskrive problemene så utførlig som mulig og håper å hjelpe noen med å unngå unødvendig tid, utgifter og skuffelser.
Plantemøller av spunbond-stoff
Den største skuffelsen var de mye reklamerte koppene for planter laget av ikke-vevd materiale (spunbond/agrivare). Denne typen beholdere har alvorlige mangler som påvirket hele plantevekstprosessen.
Hovedulempene med spunbond-koppene:
- Røttene skades
- Vanskelig å omplante
- Lite stabile
- Problemer med vanning
Hvis du vurderer å prøve spunbond-koppene, bør du ikke bruke dem på alle plantene dine med en gang.
Tomater og paprika utvikler aktivt side-røtter som trenger gjennom stoffet i koppene. Etter noen dager tørker de eksponerte røttene ut, plantene lider og har betydelig mindre vekst enn de som står i plast. Røtter som vokser gjennom bunnen, begynner å råtne, og transplantasjon til en større beholder blir en svært komplisert oppgave som igjen skader røttene.
Spunbond-koppene er lite stabile og står kun støtt når de er tett plassert sammen i brett eller når jorda er altfor komprimert. Det var utfordrende å spre plantene etter hvert som de vokste, og i tillegg klarte røttene å vokse sammen med nabo-koppene, noe som førte til at disse skjøre forbindelsene måtte brytes opp igjen og igjen. Dette problemet var spesielt merkbart med tomater, som har røtter sterkere enn toppen! :)
Mitt eneste bilde av plantene i spunbond-kopper
Jorden i stoffkoppene tørker raskt. Det er riktignok vanskelig å drukne planter i spunbond-kopper, men med godt drenert jord forsvinner fuktigheten også gjennom koppens vegger, og røttene klarer ikke å trekke til seg nok vann. Resultatet blir et kompakt plantevekstmønster med små røtter som kun begynner å vokse etter å ha blitt plantet ut i åpen jord.
Plante ut direkte fra spunbond var heller ingen suksess. Det finnes anbefalinger om å plante rett i bakken med koppene på, noe jeg prøvde med noen agurkplanter – med katastrofale resultater. Det føltes som om røttene ikke utviklet seg i det hele tatt, plantene ble som dverger. Kanskje det ville ha fungert for tomater, men å ta koppene av resulterte i at hele jordklumpen brøt sammen og røttene revnet … Aldri mer slike kopper.
Kokosnøttsubstrat og hva som gikk galt
Å dyrke mine første planter i ren kokos var en annen feil, noe som føltes som et perfekt supplement til koppene. Jeg gjorde grundig research på forhånd, skrev til og med en veiledning om kokosnøttsubstrat og fulgte alle reglene. Likevel gikk noe galt.
Slik ser en brikett av presset kokosfiber ut, som først må fuktes og skylles på spesiell måte før planting
Kokosfiber er helt “tomt” og trenger jevnlig tilsetting av mineralstoffer (også kjent som “compot”). Dette krever tid, disiplin og erfaring som går utover nybegynnernivå. Uten spesielle måleinstrumenter er det umulig å bufferbehandle substratet riktig, noe som senere vil påvirke plantene.
Kokos er superdrenerende og holder ikke på fuktighet – all vanning havner på brettet under. Avhengig av fiberens størrelse kan substratet være for løst og lite sammenklumpende for at rotveksten skal utvikle seg riktig fra start.
Restene av briketten vil bli brukt i jordblanding neste sesong som et uvurderlig ventilasjons- og dreneringsmiddel. Men i ren form ser jeg ingen grunn til å bruke det, selv med tanke på kokosnøttens “sterilitet” (det er bedre å tilsette Fundazol eller Previcur til jorda ved forberedelse av plantene, eller tilføre Bacillus subtilis/Trichoderma).
Japansk (kinesisk) metode for oppbinding av tomater
Dette må jeg bare ta på egen kappe. Den tilsynelatende enkelheten og genialiteten ved denne metoden er laget kun for videoer – i en ekte kjøkkenhage er det en tidkrevende, problematisk og skadelig oppbindingsteknikk for tomater.
Ikke en veldig vellykket måte å binde opp tomater Etter den japanske metoden for oppbinding brukes kilometer med hyssing, og alle plantene i raden er på en eller annen måte knyttet sammen. Det er umulig å fjerne en plante eller utføre arbeid på én enkelt plante uten å dra eller forstyrre hele raden.
Det er ingenting å binde opp tomatklasene til, siden hyssingen siger kraftig under vekten av tomatløvverket og stammene, spesielt hvis du dyrker planten med to-tre stammer. Bare de første 2–3 ukene ser denne oppbindingen fin ut, men deretter måtte jeg finne på ulike “krykker” og binde opp nesten 50 planter på nytt hver uke.
Denne sesongen skal jeg prøve oppbindingsmetoden fra Valerij på “Sade og kjøkkenhagen med egne hender”.
Det er én annen ting vi har forsømmet – vi har ikke plantet ett eneste tre eller busk. Og det var dumt. Nå kunne vi allerede hatt bringebær og solbær, eller et epletre og en aprikos i hagen. Jeg var også lat nok til å ignorere fjerning av syke greiner og sanitær beskjæring av vårt eneste gamle epletre, som de forrige eierne hadde podet med 9 forskjellige sorter. Noen av disse gir fortsatt avling fra sine grener.
Resultater
Det meste lyktes. Nærmere bestemt vokste nesten alt vi plantet og sådde. Rosenkålen klarte ikke å utvikle seg fordi den ble sådd sent i mai rett i jorda på et uheldig sted. Selv de 60 potetene ga en god avling, nok til to personer frem til midten av februar.
Minidrivhus laget av spunbond og glassfiberarmering
Jeg oppdaget glassfiberarmering til drivhus hos “Vogorode.Pro” og er veldig fornøyd. Fra dekkmateriale sydde jeg tunneler med lommer til armeringen, og all min nyplantede frøplante var beskyttet i disse minidrivhusene i begynnelsen. Den eneste ulempen er at stoffet må løftes for vanning og inspeksjon.
Solen svir ikke, og de fleste insekter kommer ikke inn under disse drivhusene. I tillegg gir de god beskyttelse mot vind. Men maurene likte virkelig oppsettet og begynte å grave og spise opp kålen min. I år skal jeg definitivt ta bilder og fortelle mer om disse drivhusene. Forresten reddet de noen planter fra mai-haglet.
Frilandstomater
Omnia F1 (Nongwoo bio co. ltd Korea) – en determinant tomat av plomme-typen med reell motstandsdyktighet mot 8 sykdommer. Min jackpot. Rimelige frø med 100 % spireevne. Plantene overlevde alle mine feil, inkludert haglet en uke etter planting.
Jeg dyrket dem med flere stammer siden jeg ikke forsto meg helt på hvordan buskene skulle formes, og bestemte meg for første gang å ikke kutte uten å tenke meg om. Høyden var omtrent 120–140 cm, men de kan bli høyere om de dyrkes med én til to stammer.
Buskene var dekket med frukt, noe som tvang meg til å binde opp klaser og støtte opp greiner. Smaken ligner en god “teknisk” plomme – utmerket i hermetikk, akseptabel i salater. Jeg har allerede bestilt Omnia igjen for denne sesongen; den vil ikke svikte.
Pink Top F1 (Nongwoo bio co. ltd Korea) – en rosa indeterminant tomat. Sunn og sykdomsfri. En svært smakfull tomat, overveldende søt og med en konsentrert tomataroma. Selv de umodne bærene var smakfulle, noe som er uvanlig for hybrider. Også her dyrket jeg med flere stammer, så sorten viste ikke sitt fulle potensial. Jeg kommer ikke til å repetere denne sorten foreløpig siden det er vanskelig å gi en indeterminant tomat optimale forhold på friland.
Uno Rosso F1 (United Genetics Italia) – en lavtvoksende rød plommetomat. Alle plantene fikk alle mulige sykdommer (selv om behandlingene ble utført etter Syngentas retningslinjer til punkt og prikke). Uno Rosso smaker bedre enn Omnia, men jeg fikk bare høstet omtrent halvparten av bærene på grunn av sykdommene. Utmerket smak og tekstur i hermetikk; skallet er fast. Utbyttet er svært høyt. Jeg kommer ikke til å dyrke den igjen for nå.
Uno Rosso i sin ideelle form
Yellow River F1 – en gul plommetomat, slektning av Uno Rosso. Utbyttet var lavt hos meg, smaken… fraværende. Frukten hadde en hvit kjerne inni. Sykdomsresistensen var god.
Totalt hadde jeg omtrent 50 tomatplanter, og avlingen var nok til å spise ferskt, dele ut og lage tomatprodukter og marinader. For min lille familie var dette antall tomatplanter tilstrekkelig, selv med et par mislykkede sorter.
Agurker
Hodepinen denne sesongen. Den ugunstige våren tvang meg, som mange andre, til å så agurker tre ganger. Først var det for vått og kaldt, så ble neste såing spist opp av maur og nematoder. Alle sortene fikk sykdommer til tross for forebyggende behandling med sopp- og insektmidler. Fremover blir det kun med forkultiverte planter.
Kibrya og Crispina F1 fikk jeg aldri til å prøve. Den biebestøvede Sonata F1 gledet meg helt til høsten – deilig, produktiv og sykdomsfri. Pasalimo fra Syngenta skuffet, mens Amur F1, som jeg plantet uplanlagt, viste seg å leve opp til sitt rykte og beskrivelse.
15 planter av Sonata og et par av Amur ga mer enn nok for salater og hermetisering.
Paprika
På grunn av feil på frøplante-stadiet kom paprikaen ikke opp til sitt fulle potensial. Men én japansk hybrid fortjener å få bli hos meg flere sesonger fremover.
Paprika KS 2458 F1 fra KITANO, en kapia-type paprika. Stor, med liten frøkapsel, søt og aromatisk. Sykdomsfri og dekket med frukter. Planten er høy, robust og tåler kulde godt.
Fantastisk søt paprika fra Kitano KS 2458 F1
Minerva F1, Bubenets fra Gavrish (jeg kommer aldri til å kjøpe noe fra disse “foredlerne”) og Prisma F1 imponerte meg ikke særlig. Jeg har fremdeles en pakke med den sene brune Ingrid fra Tsjekkia – jeg prøver 5 planter denne sesongen.
Blomkål
Кasper F1 og Fargo F1 – gode hybrider med sterke, store blomsterhoder. Disse skal jeg definitivt dyrke igjen neste sesong. Jeg dyrket blomkålen ved å først plante stiklinger. Romanesco og lilla blomkål sådde jeg direkte i bakken, men hodene dannet seg ikke. Jeg ser ikke poenget i å gjenta dette.
Aspargesbønner (brekkbønner)
Dette var en av mine hovedprioriteringer, fordi vi elsker dem og fryser dem til vinteren. Men jeg måtte så alt på nytt bortsett fra sorten Gullstjerne, fordi frøene ble spist i jorden før spiringen. Sorte som Serengeti, Blauhilde, Purple Teepee og Paloma fikk jeg ikke prøvd i det hele tatt. I stedet plantet jeg lokale sorter fra rimelige frøpakker. Resultatet ble uansett bra – vi fikk både spist ferske bønner og fryst ned nok til hele sesongen.
Rosenkål
Jeg kjøpte den dyreste sorten – Franklin F1. Plantene vokste veldig bra og fikk tette små hoder, men … de ble ødelagt av hvitfly. Ingen preparater virker mot denne pest og plage. Små hvite sommerfuglliknende insekter sugde livet ut av plantene mine, etterlot seg honningdugg som tiltrakk hundrevis av veps og fluer, og til slutt tok sotsopp over. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om det er verdt å prøve igjen, da jeg ikke vil kjøpe et eget preparat mot hvitfly (som Teppeki).
Grønnsaker og urter
Salatsortene Pearl Jam og Estrozza fra profesjonelle frøpakker imponerte meg med deilig smak og god spiring. De skyter ikke i det hele tatt, så jeg fikk aldri frø. Spinat Spiror, én pakke med 200 frø, var nok til både frysing og salater. Det er en produktiv og kjøttfull spinat med store blader, og denne skal jeg definitivt dyrke igjen i år.
Mangold falt ikke i smak hos meg. Det etterlater en rå rødbetesmak, med en slags beskt, snerpende smak. Arugula, agurkurt, persille (Gigante d’Italia), dill (Mammut), stilkselleri, pak choy og mizuna var derimot en sann nytelse for smaksløkene! Det var så deilig å gå ut rett før lunsj og plukke litt av alt…
Og så har vi løken. Hovedmålet mitt var å dyrke purre og gressløk. Purre dyrket jeg gjennom stiklinger, ved å klippe både røttene og “håret”. Resultatet ble middels. Sortene jeg prøvde var Sveitsisk Gigant, Carentan og Elephant. Jeg valgte et område som fikk skygge om ettermiddagen, noe purre ikke liker særlig godt. Likevel fikk vi nok purre til både sesongen og fryseren. Gressløken viste seg å være helt vanlig løk – en feilmerking. Det samme gjaldt Winter Silver som skulle være for bladbærende løk, men endte opp som purre.
Gjødsel og plantevernmidler
Jeg utførte alle eksperimenter jeg hadde planlagt med både kjemiske og biologiske plantevernmidler. Resultatet, må jeg si, var ganske åpenbart – jo enklere, desto bedre. Å dyrke trikoderma og høybakterien var uten tvil veldig interessant, men krever mye tid, oppmerksomhet mot temperatur og andre miljøforhold, samt selvdisiplin.
Til slutt kom jeg uansett tilbake til kjemisk plantevern, ettersom det var vanskelig å få til ukentlige behandlinger etter fastsatt tidsplan kombinert med gjødsling og annet hagearbeid. Dessuten bryr verken bladlus eller Colorado-biller seg noe særlig om Actofit og lignende preparater.
Forebyggende og behandlende sprøyting med sopp- og insektmidler utførte jeg i henhold til Syngentas anbefalte planer. Selv om jeg ikke alltid brukte deres konkrete preparater, valgte jeg aktive stoffer fra deres portefølje.
Planter ble næret i henhold til retningslinjene fra Valerij på YouTube-kanalen “Hage og Kjøkkenhage med Egne Hender”. Fra plantestadium og frem til de siste vanningene. Jeg er ikke bare fornøyd med resultatene, men anser denne guiden som uunnværlig for nybegynnere. Jeg har også lært mye fra kanalen “Protsvetok”, særlig hva gjelder kjemien i gjødsel og bruk av biologiske preparater. Jeg anbefaler absolutt disse to kanalene.
Neste sesong vil jeg dokumentere alt “underveis” – fra såing til høsting. En slik presentasjon av materialet vil være mer nyttig for nybegynnere. Jeg lover ikke å følge “naturlig” hagebruk, men ønsker lykke til til alle i den kommende sesongen!
